søndag 24. august 2008

Yachting and crab fishing in style

Råkvåg is an idyllic village on the coastline of Stjørnfjorden, "the pearl of Fosen". It's indeed a privilege to have prosperous friends with yachts and summer residences in such idyllic places.

See for yourself

søndag 17. august 2008

Jakten på Andligheten

På vei gjennmom Skardøra
Det var en gång en man som sökte efter andligheten. Först var han inte klar över att han sökte den. Men när han blev fylld av den, och det förekom, så förstod han att han hade saknat den. Och fylld av den - det blev han inte av att lyssna till vad prästen sa. Inte heller bland dem som högljutt proklamerade att de hade funnit den, andligheten. Kom till oss, sa de, bli med i vår gemenskap så ska vi ge dig andligheten. 

 Inte tror jag väl på de högröstade som inte känner ödmjukhet, tänkte mannen och tog ett beslut. Jag beger mig ut i världen för att hitta var andligheten finns. Någonstans måste den ju vara, det visste han. Vägen var inte enkel, det skulle kosta tid och möda att finna den. Jag ger mig i väg upp mot fjället, där branta fjällsluttningar berör himmlen; där finns kanske andligheten, sa han till sig själv och begav sig i väg. På fjället träffade han den unge Marcus som också sökte andligheten. Marcus slog följe med mannen som sökte efter andligheten. Detta lovar gott, det är bättre när två söker tillsammens, tänkte mannen.

Då de hade gått långt och längre än långt, stötte de på ett helt följe med folk som också sökte efter andligheten. Mannen förstod att han inte var ensam i sitt sökande. För i följet var Anneth, Marie och Lena, Ulf och Bo, Ninni och Gert, Ulf och Tore, Jonna och Liv, Karin och Magne, Gerhild och Ingjerd, inte att förglömma Olaug, Solveig och Kenneth. Till och med Birgitte var med i följet på jakten efter andligheten. En riktigt flock var det. Och de hade inte börjat sitt sökande igår heller. I fem år hade de vandrat. Någon hade sökt hela livet, kom det fram en dag. Och ändå hade de modet i behåll. Ja, någon av dom hade till och med stött på andligheten. De talade inte så högt om det, men de berättade om början på färden en gång för länge sen, bortanför sol och måne, vid den sägenomspunna Staffans sten i Hälsingland någonstans.

Alla dessa sökande människor blev långt om länge en gemensam flock, ingen folkmassa, men ett följe med en stillatigande överenskommelse: Vi ska gå över berg och dal, genom skog och över älv; och tillsammans ska vi finna andligheten. Alla fick varsin speciella uppgift; att med egna sinnen upptäcka den. För att påminna varandra om ändamålet med vandringen, började de varje ny dag med att en liten stund stå i ring, vända mot varandra och med vandringsstavarna mot mitten av ringen. Första gången de gjorde det, skymtade mannen andligheten. Den var tillhands just där - i det ögonblicket, i ringen och hos var och en. Alla kände det, det var ingen anledning tilt att basunera ut det. Vi tar vara på andligheten med att skydda den, tänkte de – och bestämde sig for att vandra vidare över berg och dal, genom skog och över älv.

Under vägen talade de om stora och små ting; ingenting var för litet, ingenting för stort. De talade om vardag och om fest, om synder och om dygder, om Det Norske Samlaget och om Norsk Rikskringkasting, ovanliga samtalstema för ett vanligt resefölje. Det är till exempel inte så vanligt att man påminner nya följeslagare om betydelsen av långsamhet, frihet, enkelhet, bekymmerslöshet, tystnad, delande och andlighet. Men det kändes alldeles naturligt på den här färden.

Sägner från Arkadien, Canterbury eller Romboleden, jag är sannerligen blivit visare, tänkte mannen som sökte andligheten. Och kände att han på sin väg - som främling genom världen - kunde slå följe med andra sökande människor. I mötet med vägskälen i livet var det sökandet som i sig själv gav mening.

(Oversatt til svensk av Lena Husén)



onsdag 13. august 2008

Pilegrimstanker
– etter en vandring i 2008

Ni dager i juli 2008 gikk jeg sammen med en gruppe svenske og norske pilegrimer fra Sylsjøen til Trondheim. Vi fulgte Romboleden, også kalt Romboveien, en gammel ferdselsvei mellom Sverige og Norge. Veien har fått navn etter ”Rombolandet” som slettelandskapet nord for Mälaren tidligere ble kalt. ”Rombolandet” står for det ROMmelige BOndeland.

Fra utgangspunktet Köping går Romboleden gjennom Hedströmdalen via Skinnskatteberg mot Dalarna og videre inn i Norge gjennom Skardøra. Ved grensen i Skardøra forenes veiene Jämt-Norgevägen, Kårböleden og Romboleden. Her fortsetter leden gjennom Tydalen, Selbu og Malvik før den ved Saksvikkorsen treffer på Trondheims kommunegrense. Samlet strekning fra Köping til Trondheim er 700 km. Dette er den lengste sammenhengende pilegrimsleden i Norden.

De svenske pilegrimene i følget gikk 600 km av Romboleden etappevis over seks år. Deres vandring hadde begynt i Hälsingland sommeren 2003 da de gikk de første 100 km av veien. Så fortsatte vandringen i etapper hver sommer fram til 2008 da de la ut på den siste strekningen (150 km) som gikk fra Stugudal til Trondheim.

Nordens siste katolske erkebiskop, Olaus Magnus, foretok denne reisen (fra Skardøra til Trondheim) midt på 1500-tallet. I en begeistret reiseskildring fra 1559 skriver han om veien: ”... maken finnes knapt i Europa”. Og det må vi gi ham rett i, det er et storslått landskap å vandre gjennom. Underveis gjennom Tydalen, Selbu og Malvik ble vi møtt av en sjenerøs gjestfrihet fra folk som fortjener en takk:

Tack alla vänliga människor
- som guidade oss över fjäll, genom skog, myr, landsväg och obanad terräng
- som vänligt delade med sig av berättelser, sång och allehanda under vägen,
- som trakterade oss med välsmakande lokala specialiteter på olika mötesplatser under vägen
- eller som vid olika tillfällen uppenbarade sig utmed vägen för vatten och saftpåfyllning.

Med en sådan gästfrihet känner vi oss som privilegerade pilegrimer.


Nåtid og middelalder
For 50 år siden, i 1958, kom en gruppe svensker fra Kyrkans ungdom i Härnösand stift på eget initiativ som pilegrimer til Nidaros. De var trolig de første pilegrimene som kom til byen siden middelalderen. I årenes løp kommer stadig flere, både fra Norge og Sverige, og etter hvert fra andre land. Det var med disse pilegrimene det begynte, de var fortroppene som la grunnlaget for merking av "nye" pilegrimsveier langs gamle veifar.

Middelalderpilegrimen begynte sin ferd hjemmefra og fulgte de stier og veier som fantes,traseene var tilpasset årstiden og farbarheten i landskapet. Vår tids pilegrimsleder følger i store trekk de veifar som pilegrimene fulgte i middelalderen, og slik kan vi legge ut på en kulturhistorisk ferd som går gjennom de samme landskapene som da.

Den 28. juli 1997 innviet Kronprins Haakon Magnus de første norske pilegrimsledene i moderne tid. De går fra Oslo og fra Skalstugan til Trondheim. Samlet strekning er 630 kilometer. Siden den gang har også leden gjennom Østerdalen, Romboleden fra Skardøra, leden Grong–Stiklestad (Nordveien), leden Oslo–Hamar og leden Tønsberg–Oslo blitt tilrettelagt og godkjent. Etter hvert har vi fått 2 000 km merkede pilegrimsveier som går gjennom 45 kommuner.

Også i Sverige blir veiene merket, og vi kan nå gå langs pilegimsveier helt fra Vadstena til Trondheim. Det skandinaviske pilegrimsnettverket er blitt et utmerket nordisk samarbeidsprosjekt både i konkret og overført betydning.


Pilegrimstanker
Siden 1997 har det nesten hvert år blitt arrangert pilegrimsvandringer til Trondheim. På de såkalte organiserte vandringene slutter man seg til en gruppe som ledes av en vandreleder, gjerne pilegrimspresten. Deltakerne betaler en viss sum per døgn for overnatting, tre måltider per dag og følgebil som kjører bagasjen fra sted til sted. På vandringen bærer man kun en dagstursekk med niste og nødvendig utstyr for dagen.

I Norge er det behov for slike vandringer; topografien, veiene og infrastrukturen gjør det nødvendig. Erfarne vandrere kan alltids bære full oppakning og gå veien alene, men for flertallet passer nok de organiserte vandringene best. Støtteapparatet gjør det mulig for flere å oppleve den rekreasjonen det er å gå pilegrimsvandring.

Jeg har deltatt på pilegrimsvandringer som har gitt gode opplevelser og mersmak. Arrangørene av vandringene og eierne av pilegrimsveiene fortjener å få tilbakemeldinger, og her er noen tanker fra pilegrimer jeg har gått sammen med.

Pilegrimens ansvar
Som pilegrim har du selv et ansvar for å bidra med noe. Du blir godt verdsatt om du byr på deg selv, er åpen og hjelpsom. Det gjelder innad i gruppen og vis-à-vis de du møter. Det er gode grunner til at pilegrimer oftest blir møtt med respekt og gjestfrihet; vi kan si at den gjensidige rausheten mellom ”peregrini” (fremmede) og buande (bonde) velsigner veien for begge.

Arrangørens ansvar

Det er ikke vanlig at pilegrimer på vei til Santiago de Compostela eller Roma får hyrde, ”program” eller følgebil med på veien. Men som pilegrim i Europa blir du møtt med gjestfrihet. På caminoen fra Arles mot Santiago kan man oppleve å få rimelig losji hos såkalte jakobsfamilier (’les familles jacquaire’), familier som har et hjerte for pilegrimstanken og som viser det gjennom gjestfrihet.

Norge som vertsland for pilegrimer får òg gode attester. Under sommerens vandring gjennom Tydalen viste de lokale pilegrimsentusiastene Ola Reitan og Olav Græsli hvordan det skal gjøres. Her var merking, guiding, struktur og forpleining upåklagelig. Gjennom Selbu og Mostadmarka fikk pilegrimene ypperlig service av Wivian og Ingebrigt Garberg, John Rolseth, Per Inge Sandvik og Johanna Moen. Gjestfriheten blir høyt verdsatt og husket.

Pilegrimer er fornøyde med enkel innkvartering og mat. Kosten som ble servert under vandringen holdt god standard. Da vi ved Peder Morset folkehøyskole fikk frukt til dessert, var dette spesielt kjærkomment. Også pilegrimer trenger fem om dagen.

Overnattingene var med ett eller to unntak som forespeilet. Det vil si at vi som oftest kunne overnatte på feltsenger og madrasser på gulvet i forsamlingshus og lignende. Standarden ved Peder Morset folkehøyskole var en salig forsmak på Paradiset. Når du er vant til å campere på feltseng i ”sovesal”, blir det luksus å få overnatte i en egen studentleilighet med seng. Og etter en dagsetappe på drøye 20 km blir et svømmebasseng høyt skattet, riktig til å bli bortskjemt av.

I Mostadmarka (klubbhuset til Hommelvik IL) og i Malvik (Vidarhall ungdomshus) manglet det delvis madrasser og feltsenger. Her måtte noen overnatte på tynne liggeunderlag på harde gulv. God nattesøvn er viktig for en langvandrer, og et godt leie er minimum av hva en pilegrim bør få tilbud om. Her har Malvik kommune et forbedringspotensial. Stor takk til Peder Solem for utmerket guiding, og til Torbjørn Kalland og Ole Erik Engan for spandabelt traktement ved Nyvatnet i Malvikmarka!

Avstander
Det forekommer at etappenes lengde, slik de er publisert på internett og i brosjyrer, ikke er riktige. Vi målte etappene med GPS, og det var noen avvik mellom oppgitte og faktiske distanser . Som langvandrer er det av stor betydning at man vet hvor lange etappene er. Det har betydning for motet, planleggingen og gjennomføringen av vandringen. Vår bønn til Pilotprosjekt Pilegrimsleden: Skaff korrekt info om distansene, og sørg for at angivelsene blir ajourført.

Logistikk
Klar info om tidspunkt for avmarsj og sannsynlig ankomst verdsettes høyt. Det samme gjelder beskjed om fasiliteter ved overnattingsstedene, samt realitetene om vandringen neste dag. Vandrerne er også takknemlige for værmelding, info om veiens beskaffenhet og tips om fottøy (fjellsko, eventuelt lettere sko) etc. Det kan ellers være fornuftig å fordele lederansvaret i gruppen, f eks ved at én kan ha ansvar for program, en for vandringen (etappelengde, baktropp – fortropp, pauser) og en for overnatting mm.

Merking
Merkingen og vedlikeholdet av ledene er variabel og trenger bedre styring og oppfølging. Noen strekninger er eksemplarisk godt merket, som f eks over Dovre og gjennom Tydalen. Andre strekninger har delvis mangelfull og mindre godt vedlikeholdt merking (dette gjelder ikke primært Romboleden, men gjelder flere av ledene).

Ansvaret for vedlikehold ligger hos den enkelte kommune, og kommuner som har pilegrimsvei bør årlig inspisere traseene og sørge for skikkelig skjøtsel. Overordnet styring og oppfølging fra Miljøverndepartementet, fylkeskommuner og relevante fagetater etterlyses. Plastmerkene med pilegrimssymbolet er en utmerket form for merking. De bør produseres på plast som tåler UV-stråler, ellers vil symbolet blekne etter en tid.

Målet med vandringen
Den moderne franciskanske pilegrimsbevegelsen har artikulert noen lettfattelige mål for vandringen:

To develop and increase the spirit of hospitality, friendship, peace, living simply, adventure, sense of humour, being open to others, love of nature, tolerance, humility, service to others, kindness and grace (se http://www.cdsf.org/).

Så enkelt kan det altså sies. Pilegrimer er som individer like forskjellige som folk flest, vi har ulike motiver og forventninger til vandringen. Under de organiserte vandringene kan det underveis være andakter, gudstjenester, og kulturarrangement – til berikelse for lokalbefolkningen såvel som pilegrimene.

Blant vandrere jeg har snakket med underveis, har det foruten protestanter også vært katolikker, frikirkemedlemmer, anglikanere, ortodokse kristne og folk med forskjellige livssyn. Mange av disse har vært godt tilfredse med oppbyggelsen på veien: Ikke bare har vi en stifinner; vi har også en hyrde som kan lede andakt og bønn!

Andre har etterlyst mer respekt for det livssynsmessige mangfoldet blant vandrerne, og enkelte har spurt om repertoaret (til samlinger og samtaler) kan bli mer dialogstemt og inkluderende. Kanskje trenger vi en bedre forståelse av behovet for toleranse og åpenhet. Her er noen pilegrimsforslag til tema og innhold som kan være aktuelle:

– Samklang med naturen
– Frans av Assisi
– St Olav: viking, apostel og helgen
– Birgitta av Vadstena
– Pilegrimen i Europa
– Erfaringer fra andre pilegrimsvandringer
– Dialog mellom jøder, kristne, muslimer og andre
– Oppmerksomt nærvær (jf ’mindfulness’)
– Egnede dikt, anekdoter og sanger på deltakernes språk

Alt med måte. En vandring må gjerne ha en ramme og et kulturprogram, men forutsetningene må være klare, og arrangøren må orientere om programmet på forhånd.

Prediker og oversetter
Inviterer vi til en internasjonal pilegrimsvandring, og det gjør vi jo, må vi så langt det er mulig sørge for at det som kommuniseres fra leder og andre blir forstått av de ’fremmede’. Pilegrimsguiden kan eventuelt selv gi et resymé på engelsk, eller han/hun kan få språkmektige ’peregrini’ i følget til å være oversettere.

Rollen som ”prediker” ved morgensamlingene kan kanskje – for den som vil – gå på omgang i gruppen. Mandag morgen 21. juli 2008, på Kirkvold i Tydalen, ble det følgende diktet lest høyt som pilegrimsord for dagen, en andakt så god som noen.

Skal hilse fra fjellet
Av Jon Østeng Hov

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk,
det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

(Gjengitt med forfatterens samtykke.)




Nidaros, 13. august i det Herrens år 2008


Stein Thue

Se bilder fra vandringen