søndag 30. juni 2013

St. Olav i Roma

Maleriet av Hellig Olav i San Carlo-kirken
ble malt av Pius Welonski i 1892
Sommersola skinner ubønnhørlig på Via del Corso, Romas prominente hovedgate. Folkelivet preges av hestedrosjer, syklister og mangfoldige fotgjengere. Her er romere, turister og en og annen peregrinus, jeg tilhører den siste kategorien. MItt valfartsmål er den staselige barokkirken San Carlo al Corso, en kirke som siden 1893 har hatt sitt eget alter viet til St. Olav. Svenskene har klosterkirken til St. Birgitta ved Campo de' Fiori, nordmennene har Olavsalteret i San Carlo.

Det gjør inntrykk når du forlater travelheten på Corsoen og kommer inn i den svale, praktfulle kirken fra 1600-tallet. I det tredje sidekapellet på venstre side – får vi øye på det store maleriet av av helgenkongen. Iført rustning og med kjente attributter; rikseple, øks og en døende drage (!) ved føttene. Landskapet i bakgrunnen preges av fjord og fjell. En liten stavkirke skimtes i det fjerne. Den nasjonalromantiske altertavlen viser en konge som kan minne om en klassisk Wagnerhelt. Kanskje bør vi forstå kunstuttrykket i lys av dets egen tid, det 19. århundre.

“Altare Privilegiatum” og “Norvegia Rex” står det å lese over og under maleriet. Bildet anskueligjgjør en del av den norsk-europeiske kulturhistorien og gir oss innsikt i historien om forbindelsen mellom Norge og Roma.

For  godt og vel 850 år siden (i 1159-60) dro den nyvalgte erkebiskopen Eystein av Nidaros til Italia for å bli bispeviet og motta sitt embetstegn fra paven. Her begynner en tradisjon som fortsetter frem til reformasjonen. Alle Nidaros-bispene måtte enten selv, eller ved en stedfortreder, reise til Roma for å få sitt pallium, dvs. embetstegn - og motta pavens velsignelse.

Opp gjennom tiden har flere land hatt sine nasjonale kirker, kapell og altere i Roma, som en slags “diplomatisk representasjon” nær paven. Storbritannia har sin San Silvestro in Capite, langobardene fikk San Carlo al Corso på 1600-tallet. Men vi må nøste opp i historien om Olavsalteret i San Carlo; som vi faktisk kan takke de norske katolikkene for. Etter reformasjonen var all katolsk religionsutøvelse forbudt i Norge. Først i 1845 – drøye 300 år etter reformasjonen – ble katolisismen igjen lovlig i landet vårt. Nesten 50 år senere (i 1892) blir dette markert ved at pave Leo XIII forærer den norske “misjonen” (dvs de norske katolikkene som bor i Roma) et kapell med et såkalt priviligert alter i San Carlo. Pavens gave markerer samtidig sistnevntes 15 års regjeringstid som pave.

På denne tiden var Johannes Olav Fallize overhode for de norske katolikkene. Han øyner mulighetene som det nye kapellet innebærer og engasjerer portrettmaleren Pius Welonski til å male altertavlen med portrettet av Hellig-Olav. Dermed får de norske katolikkene i Roma sitt eget samlingssted. I dag er kapellet blitt et samlingssted for nordmenn i sin alminnelighet, ikke bare katolikker. Vi som valfarter dit kan glede oss over at Olavsalteret er blitt et økumenisk felleseie som appellerer til mange – på tvers av tradisjonelle “båser”.

Siden 2007 har alteret hatt sin egen forening – Venneforeningen for St. Olavsalteret – som på økumenisk grunnlag stimulerer den kulturelle og religiøse virksomheten som foregår i kapellet. Her holdes det gudstjenester til jul og hver 17. mai. Og tradisjonen tro synger menigheten Gud signe vårt dyre fedreland etter hver gudstjeneste som holdes i Olavskapellet.

Den 16. oktober hvert år arrangerer venneforeningen en økumenisk messe på norsk og latin til minne om Olav Haraldssons omvendelse til kristendommen og dåp i 1014. Fra 16. til 18. oktober arrangerer venneforeningen såkalte “Olavsdager”, et arrangement som omfatter foredrag, mottakelser og omvisninger i Roma med tilliggende herligheter. Et arrangement som i seg selv er en valfart verdig. For å delta må man være medlem av venneforeningen; du kan finne ut mer på nettsiden www.olaviroma.no